Handlingen er satt til 1945, hvor Undset kommer hjem fra USA til det glade, feirende Norge. Allikevel er ikke forfatteren annet enn sliten. Hun har opplevd å miste noe av det kjæreste hun har og tyskerne har rasert det hun engang kalte hjemmet sitt. På grunn av den store suksessen hun og riksteateret har møtt med denne forestillingen, ble Horn med på en ny turne, og til nå er forestillingen sett over 40 000 mennesker.

Horn forteller at hun føler hun blåser nytt liv i Undset med forestillingen. Hun har virkelig måttet sette seg inn i denne damen som person for å få til å leve seg så godt inn i rollen som hun gjør.  Selv liker hun hvor frittalende og opposisjonell Undset var. Selv om Ellen ikke ser på seg selv som veldig lik Unset, er det flere trekk hun kan kjenne seg igjen i. «Hun var en offentlig person slik som jeg også er. Man må lære seg å balansere det private livet med det offentlige, hvor man må skåne seg selv og familie. Da vil jeg også trekke fram sorgen og savnet Undset følte for sin dødesønn, noe jeg føler er et relevant tema i år. Det får meg nemlig til å tenke på 22.juli. Den sorgen de etterlatte må føle er utenkelig vond og vanskelig å leve med», forteller hun etter forestillingen. «Når det er sagt,» fortsetter hun, «tror jeg dette er en av de beste forestillingene vi har gjort! Salen er jo helt fantastisk, akustikken er fabelaktig. Jeg er svært imponert over publikum også, de tok alle poengene. Det var en svært fin opplevelse å få framføre forestillingen her i Bjugn.»

Skrevet av: T. Simonsen og I.Eide